Etter lengre tids debatt med en mix av teologi og argumentasjoner på teoretisk plan, oppleves ordene fra Karsten Isachsen denne uken som en befrielse. Det når inn til hjertet, oppleves raust og gir en mulighet for dialog mellom oss som ønsker å være en del av kirka.
Kanskje på tide med et brev, et leserbrev?
Det er så mange kloke menn som har uttalt seg om dette temaet i media over flere år.
Engasjementet og argumentene har slått hardt i mellom to hoved- fløyer.
Bibelsitat, teologi, historikk, himmel og helvete, fortid og fremtid, frykt-senarier -for kirken, frykt-senarier for de homofile,… mange hvis og om og men!
Plutselig kom den store mannen Karsten Isachsen dettende inn i Vårt Land med en lengre artikkel, sammendrag av en tale han hadde holdt , og temaet i avisen var «Kirken og de homofile», han sa at kirken nå må be de homofile om unnskyldning!
Dette førte til invitasjon til Dagsnytt 18 og Dagsrevyen denne uka.
Og Karsten Isachsen satt der stor, traust, og dundrende rolig, men sterk, kraftfull og hele ham uttrykte tydelighet, og han snakket med hjertet.
Jeg forsto hva han sa og hjertet mitt applauderte! Så enkelt og direkte kan det sies! Er det noe mere å lure på?
· Jeg er så sliten av denne debatten, kampen, som har foregått oppe i tanke og argumentasjons-land!
· Jeg blir provosert, fordi argumentene shakes sammen til en utrolig coktail!
· Jeg blir usigelig trist, fordi unge homofile blir gående, og særlig kristne, med en stor byrde av skam og skyld, og frykt. De vet ikke hvor de kan gå og snakke om dette som er helt umulig å sortere alene.
Ja, så tungt blir det når de ikke vet å sette av seg børa noe sted, at livet orker ikke leves!
Og så sier Karsten Isachsen: «Kirken må be om unnskyldning!», vi er medansvarlige til at de tar sine liv.
Og som deltager i kirkelige, kristelige menigheter og fora, sier jeg fra dypet av mitt hjerte til alle homofile som har møtt min uforstand, min taushet, min fortielse, min likegyldighet, min manglende tro på at min stemme har noe å si i denne sammenhengen,min degradering, min uvilje til å forstå, mine ukloke ord, min uvilje til å sette meg inn i din situasjon, min avvisning, min fordømmelse, og kirken/ menighetenes forkynnelse om skam og skyld; et uforbeholdent;
UNNSKYLD!
For hvem er "kirken", som skal be om unnskyldning?
Det er deg, meg,....vi er kirken!
- våre ledere, ja,
men jeg har heller ikke lettet på disse menneskenes byrder ved å si høyt hva jeg mener.
Vennlig hilsen, og takk til K. Isachsen, Heidi Aune Solaas, en vanlig, kirkegjenger.
Redaksjonens lesetips
______________________________________________________________________
Dette er mitt innlegg i Verdidebatten. no på Vårt Land sin debattside på nett. http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread11466069/#post_11466069
______________________________________________________________________
Det gjorde godt å få skrevet dette ned og en spesiell opplevelse for første gang å ha et innlegg i "offentlig", medier, med navn og bilde.Jeg ønsket med bilde å fortelle at dette står jeg for, med hele meg, slik tenker jeg om dette akkurat nå. Å gjøre dette var:
Spennende,-hvordan vil det se ut. når det kommer opp på nettsiden? Oi, det ble et stort bilde, ja, meningen var at det skulle komme i den lille ruta oppe til venstre, ok..da får det bare være sånn. Senere fant jeg veien til den lille ruta og bildet der! Hvilke reaksjoner vil det avstedkomme? Hvordan fungerer det her i debatt-verdenen?
Skummelt,- når jeg så hvor det havnet , veldig synlig, og med åpent kommentarfelt, og når jeg leste alle slags kommentarer til andre innlegg, ikke alle like velmenende og nyanserte, og hvis de sender til "min mobil" som ikke er min, men min sønns, hva hvis de ikke er så "snille", hva kan det gjøre med ham?(fordi vi har felles mobilkonto)
Godt,- å endelig få noe ut av alle de inntrykkene og tankene jeg har i hodet ift dette temaet, etter å ha holdt på med det i flere år! Og at det ble på denne måten, var godt og overraskende. Kjenner fortsatt på takknemlighet til K.I's innspill som lagde en plattform for mitt behov for å formidle "noe".
Samme stykke ble også sendt inn til Fævennen's leserinnlegg-side, og tatt inn i sin helhet.
Responsen har vært rørende, men skapte også en uro i meg.....
Jeg har fått meldinger på mobilen fra ukjente og kjente, noen har søkt opp mitt nummer og havnet på mobilen til min mellomste, og han videresender til mammaen sin, og spør" Får du mange slike,eller kommer alle via meg?" "Leste innlegget jeg også, veldig bra! (smilefjes)."...
Mange takker for ordene jeg skrev, noen sier jeg er modig, at de er stolte av meg...og disse ordene gjør godt å få, særlig fra viktige nære personer, for min egen del.
Det er litt skummelt å gå ut der, og mene noe, om noe, som mange jeg kjenner og er glade i, mener noe helt annet...
- kanskje, mest sannsynlig,- men jeg vet ikke helt. For de som ikke klikker "like", Deler, eller sender oppmuntrende ord og sier de mener det samme,
- de sier ingenting. Det er helt stille.
Jeg vet ikke hvem som har lest, jeg vet ikke hvem som vet hva jeg mener...men noen må det være som har lest og som kjenner en annen reaksjon på dette, enn det jeg har referert til over?
Og jeg savner deres stemme., eller undring, eller forundring, eller spørsmål, om ikke offentlig, men direkte til meg? Jeg ønsker å kunne snakke om dette temaet fordi om vi mener og føler forskjellig om det...Vi MÅ ikke være enige, men vi må øve oss på å snakke om dette, for det er mennesker i blant oss som trenger at vi forsiktig bryter stillheten, med respekt og ønske om et bedre fellesskap i menigheter, men også ellers på steder der vi mennesker møtes, jobber, leker, trener, synger...what ever!
Jeg er ingen debattant-tøffing med kraftig rustning, jeg er også tynnhudet, var for hva andre måtte mene, føle, tenke....men jeg gleder meg til den første muligheten til å lete etter ord sammen, istedet for taushet, om følsomme tema, dette eller andre!
Samme innlegg ble lagt ut på Facebook, og mange venner "deler" videre, og sender meg tilbake respons og samtaler de har hatt på grunn av dette.En sendte denne:" Noen hadde delt ditt fine innlegg, og en kristen homofil mann takket deg. Han tok imot din unnskyldning. Nå ble jeg berørt. Fra menneske til menneske."
Det er den vakreste!
Det handler ikke egentlig om MEG,
men nettopp dette;
nærhet, fellesskap....
..å knakke hull på tausheten eller likegyldigheten, for det finnes ord og det er viktig hva du og jeg mener og at vi mener noe!
at vi ser oss selv som unike, og hvert enkelt menneske som det mest unike Gud har skapt! Fantastisk!
Og i den sammenhengen, henviser jeg til en flott side: " MYKE MULE" og hennes nydelige smykker, som minner oss på viktige ord i hverdagen! Hun er helsesøster for ungdom på nett og i tillegg lager hun vakre tankevekkere!
http://mykemule.bigcartel.com/products
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
