Helt menneske, kristen og homofil. Nr.2

I et tidligere innlegg med overskrift:
"Helt menneske, kristen og homofil. Nr.1."
 - skrev jeg litt om hva jeg gjør i 60%- permisjonstid.
Nyttårsaften avsluttet jeg intervjuet med den 5. og siste,
mannen jeg hadde planlagt å intrervjue til arbeidet mitt.
Det kjennes stort og uvirkelig...

Har jobbet med dette først i 2007 og et par år utover,
så intenst igjen fra mars 2013.
Nå gjenstår å skape den enkeltes historie, eller få den skrevet ned, flyt, beskjært....
Det er spennende og krevende,
og utfordrende.

Har to måneder igjen av permisjonen fra jobb.
Har fått noen ideer til noe mer som jeg har lyst til å få med...
Men det skal jeg sjekke muligheten av, før jeg skriver noe mer om det.

Så er det det store spørsmålet om;
Forlag?
Det skal jeg også sjekke ut nå.

Jeg er veldig takknemlig for alle som har
latt meg ta del i sitt liv!
Det er sterke historier, på vei til selvinnsikt, selvforståelse, aksept og å våge dele med sine nærmeste, for siden våge å leve som helt menneske, ekte, som seg selv!
Og alle dere andre som har vært med og ført meg frem til disse flotte menneskene!
Takk!

For den som ønsker, lytt til de kloke setningene i denne damens foredrag, om at vi alle har noen vanskelige tema vi må ta opp med våre nærmeste, og hvor skremmende det kan føles på forhånd! Hun snakker om egne erfaringer med å komme ut som homofil/lesbisk, men også om at andre tema kan være skremmende...og her kan vi vel alle kjenne oss igjen!
http://youtu.be/kSR4xuU07sc

Og det er noe av det jeg lurer på..
Hvordan kan vi gjøre livet og sannheten mindre skremmende å dele med hverandre?
For frykten for å dele med andre kan noen ganger, alt for ofte, bli så stor
at den skremmer mennesker fra å leve!!!
Og det er her vi alle bærer et ansvar,
hva sier vi, formidler vi, ut i det offentlige rom, rundt oss, der vi er?
Det er de små, vage, signalene som fanges opp så fryktelig, fryktelig fort...
Men nettopp derfor skulle det være håp,
om at mitt og ditt lille signal om aksept, forståelse, åpenhet...
også kan lett fanges opp?

Helt menneske, kristen og homofil. NR.1

Jeg har permisjon.
fra min 100% -stilling som sykepleier,
i et engasjerende miljø på Kongsgård,
vi ønsker å bidra til en bedre hverdag for hodeskadepasienter!
Men nå, permisjon?
Ja.
Jeg jobber 40% fortsatt i et prosjekt på jobb, men har 60% frisatt tid til annet.
Til hva da?
Jeg skriver.
Intervjuer og skriver.
Men mest av alt kjenner jeg på stor sorg.....
Sorg?
Ja.

Over:
Hva er det vi kristne i kristne miljø gjør overfor våre nære,
medmennesker som etter ofte lengre tids vanskelig grubling og møte med
- skam,
- benektelse,
- veiledning,
- forbønn for å bli frisk,
- fordømmelse
og til slutt erkjennelse:
Jeg er homofil. Og jeg er kristen. Jeg ønsker å delta i menighet. Jeg ønsker å leve i et trygt ekteskap, jeg har sammen  kristne grunnverdier som mange hetrofile kristne.

Nå er debatten oppe igjen:
Skal disse homofile få gifte seg i kirka?
Selvfølgelig!!!!

Men biskoper, kristne ledere bruker megaenergi på å holde skansen, de mobiliserer for et NEI!

Oh,....jeg blir så tung, sorgtung og sint!
Maktmisbruk,
fanatisme,
frykt,
frykt og trussler

....det gjelder fakrtisk LIV eller DØD for noen av disse ofte unge homofile!!!

Er jeg elsket slik jeg er?
Har jeg rett på et liv?
Kan Gud være glad i meg?
Er det ikke bedre om jeg var død?
Kan jeg være ærlig?

Jeg vil rope et rungende JAAAAAA;
DU ER ELSKET OG SKAPT AV GUD TIL Å ELSKE OG BLI ELSKET,
AKKURAT SLIK DU ER!!!

Det er akkurat dette som tok innersvingen på meg i 2007, da debatten florerte her på sørlandet, og jeg oppdaget at jeg faktisk mener noe om dette,
...og la oss nå trø litt varlig....
Mange som er uenig med meg har også dypt engasjement for sitt standpunkt.
Ingen liker å være objekt, bli omtalt og ment noe (negatvt) om!

Så derfor sittet jeg i 2013/2014 og skriver,
blir kjent med mennesker,
mennesker som er i dette temaet hele døgnet,
som ikke bare mener!

Men hvorfor skrive?
Fordi det er min stemme inn i samfunnet, ingen andre kan mene for meg, og hvis jeg ikke sier det jeg mener, kan ikke min farge eller tone ta del i samfunnsorkesteret eller bidra med min fargenyanse i det store bildet vi maler sammen!
Og mitt håp er at andre kan få mot til å dele sin farge og tone!

Og grunntonen, bunnfargen er KJÆRLIGHET!