To profiler
sitter i skumringen
mot kveldslyset
utenfra
i enden av korridoren
hun på en krakk
rolig
eldre
stille
bare pennen og arket
og deres blikk
ut mot hagen
hennes lille spørsmål
ditt stille svar
hennes skryt av din strek
din stille glede over hennes nærvær
Hun kjenner deg
du gjorde ham mer synlig,
ditt nærvær ga ham verdi utover seg selv
din skjøre penn tegnet epletrærne i hagen utenfor
dere satt der
sammen
du og han
du ga ham av ditt kjæreste
kunsten
gleden over å fange inntrykk
gleden over å føre pennen
igjen
han fikk livsgnisten tilbake
gradvis
fordi du var der
satt der
dag etter dag
den samme
pennen
lyset
arket
han ung
i rullestol
enda.
Fred være med ditt minne, gamle kvinne, her satte du også spor.
