De dukker opp, minner...

To profiler

 sitter i skumringen

 mot kveldslyset

 utenfra

 i enden av korridoren

 hun på en krakk

 rolig 

eldre 

stille 

bare pennen og arket 

og deres blikk 

ut mot hagen 

 hennes lille spørsmål

 ditt stille svar 

hennes skryt av din strek 

din stille glede over hennes nærvær

 Hun kjenner deg 

 du gjorde ham mer synlig,

 ditt nærvær ga ham verdi utover seg selv 

din skjøre penn tegnet epletrærne i hagen utenfor

 dere satt der sammen 

du og han 

 du ga ham av ditt kjæreste

 kunsten 

gleden over å fange inntrykk 

gleden over å føre pennen igjen 

 han fikk livsgnisten tilbake

 gradvis 

fordi du var der 

satt der 

 dag etter dag 

den samme pennen

 lyset

 arket

 han ung

 i rullestol

 enda.

Fred være med ditt minne, gamle kvinne, her satte du også spor.