I dag har jeg behov for å se litt ut av egen stue,
og tankene går til en kollega
som har delt mye av sitt
med mange av oss
i lang tid nå
via sin og datterens blogg:
http://suuupermamma.blogg.no/1390383420_det_virker.html
Det gjør så vondt å av og til kjenne på
deres daglige smerte, kamp, usikkerhet...
men det gjør også vondt
å dele deres håp,
vondt?
Ja,
fordi
jeg
så
fort
kjenner
på
hjelpeløsheten...
Det
å
være
overgitt
noe,
håpet
blir
så
tynn
en
tråd
.
.
.
overgitt
til
helsevesenet,
behandlingsvurderinger,
medikamentelle muligheter og tilkortkommenhet,
til NOE
utenfor en selv.
Og så formidler de begge så strekt,
det å være midt i denne ekstremsituasjonen,
med hele sin skjønne storfamilie!
Der DE tar inn
og tar imot
livsglede,
og deler den
også med oss!
Dere gjør noe med alle oss, kjære dere, ved å dele!
Jeg vil takke dere!
.
.
og så ønsker jeg så veeeeldig at jeg kunne trylle,
eller trygle?
TRYGLE !
Ja, om jeg kunne tryglet Gud;
Se til de, hjelp de, gjør henne frisk!
NÅ!
.
.
.
og
hun
forteller
at
medisinen
virker
.
.
så
er
de
der,
den
dyktige
legen
kunnskapsrike og gode
sykepleiere,
og
håpet,
igjen
!!!
Ønsker så inderlig og håper så veldig, at du nå blir helt bra,
kjære Aslaug!
(Aslaug har fått lese igjennom og godkjent publisering)
