Her er mine nødvendige og gode følgesvenner disse dagene!
Mobilen er god formidler av omsorg...
Dette er et trøstemegselv-innlegg,
og evt andre i samme situasjon:
trøste oss selvsammen-innlegg!
Nå har jeg vært helt tett og under dyner og tepper et par døgn!
Med selskap av mykt snytepapir, nesespray, saltvann, drikkevann, julebrus og varme.
Men i dag er det akkurat som vidvinkelen slår seg inn, jeg ser ut av meg selv!!!
Jeg klarer å puste fritt.
Jeg fryser ikke hele ti'a.
Jeg ser at sola leker seg med det grå lyset.
Jeg får lyst til å ta bilde.
Da er noe snudd!
Nå blir det bare bedre!
Takk til antibiotika,
varme i peisen,
smoothie laget av omtenksom datter,
middag laget av far og datter sammen,
og ikke minst de koselige lydene
mens de holdt på med lagingen av chiken tandoori,
hygge med oss alle fire rundt måltid,
- mens femte-mann er utenbys-
forståelse fra omgivelser og arbeidsgiver,
og snill mann som tar over her hjemme på strak arm og sørger for nok ved inne!
- og det beste for ham er at det kanskje er slutt på snorkinga for denne gang!
Æsj, ekkle greier!
Våkner med åpen, tørr munn.... og får bare et bekreftende nikk fra omtenksom mann, "snorka æ i natt?"
(Det har jeg ikke noe bilde av... kanskje like bra?)
Men se så fint det ble både inne og ute, når sola sloss seg helt igjennom:
Alt dette er her og nå, alt dette setter høyre hjernehalvdel stoooor pris på,
og det gjør jeg også!
Jfr. bok om hjerneforskers erfaring med å gjennomleve slag: "Med et slag" av Jill Bolte Taylor.
Så kan vi velge å stole på at vi klarer de andre utfordringene også!
Med god hjelp av de små trinnene og de store guddomelige overraskelsene!
