Mandagsformiddag, og jeg sitter ved kjøkkenbordet med en kopp kaffe.
Jeg nyter denne stille tiden, med hele dagen foran meg, uten at oppgavene er festet til klokkeslett.
Andre dager er det gode festet til at, nettopp oppgaver har faste klokkeslett!
Jeg har lyst til å fortelle deg om en bok...
"Bare en dag til"
av Mitch Albom.
"En historie om familieliv,- sier forfatteren selv.
En helt vanlig dag i skjæringspunktet mellom livet og døden, en sjangse til å gjøre ting godt igjen, finne tilbake til seg selv med morens kjærlige veiledning.
"Bare en dag til" får smilet fram, men også vemodet."
Jeg kom over denne boka på biblioteket nå på lørdag. Leste den ila helgen. Det vil si, den er lettlest og den fanget meg. Mange "korte stykker" som gir grunn til ettertanke og refleksjon over egne "huskelapper" og hva jeg gjør med de! Disse stykkene blir en fortelling, ett helt liv, en roman.
Kanskje jeg rettogslett skal ha en liste over leste bøker i år?
Om forfatteren:Samme forfatter som har skrevet "Tirsdager med Morrie" og "Fem mennesker du møter i himmelen". Bestselgerforfatter.
Uredd det lengselsfulle og det magiske,tror sterkt på kjærlighetens kraft.
- Det kan vel flere av oss være både nysgjerrig til og "bekjenne" å ha tro på...
Men samtidig forundre oss over hvor vanskelig det er å gi denne kraften rom!
Aktiv i flere veldedige foreninger. Har egen hjemmeside: www.mitchalbom.com
Sitater og spor fra sidene jeg bodde sammen med ett døgn i helgen:
* " Men alle familier er en spøkelseshistorie. De døde sitter ved vårt bord lenge etter at de er borte."
* "Ved å fortelle hverandre historier om dem vi har mistet, forsikrer vi oss om at vi aldri mister dem helt."
* " Da han gikk sjanglende tilbake til Gud
med halvskrevne sanger og halvt utført plikt
hvem vet hvilke stier som rev føttenes hud
hvilke topper av fred eller smerte han fikk?
Jeg håper Gud smilte, ga ham hånden og sa:
"Stakkars skulker, lidenskapelige dåre!
Å forstå livets bok er nok vanskelig, ja.
hvorfor sluttet du skolen før avgangsåret?"
Et dikt av Charles hanson Towne, funnet i en notisbok blant Chick Benettos eiendeler.
* Beskrivelsen av å miste håpet: "Noe sank så dypt i meg at jeg ikke fant det igjen.Det føles som en ståldør blir låst foran deg. Du hamrer i døra, men de kan ikke høre deg. Å ikke bli hørt er grunnlag for å gi opp, å gi opp er grunnlag for selvmord."
* "Du lurer på hvorfor jeg prøvde å ta livet mitt? Alle lurer på det. De bruker meg
som en målestokk. Det er som det går en grense i livet, og med mindre man krysser den, vil man aldri vurdere selvmord. Men hvis man krysser den, da kan det hende at man vurderer det. Folk mener at jeg krysset den grensen. de spør seg: "Kunne det samme hende meg?"
Sannheten er at det ikke finnes noen grense. Det er bare livet ditt, hvordan du roter det til, og hvem som kommer og redder deg. eller hvem som ikke kommer."
* "Jeg vet ikke hva det var, brillene, huden hennes, håret, måten hun åpnet kjøkkendøra på, akkurat som hun pleide da jeg sto på taket og kastet tennisballer. Noe smeltet i meg, som om ansiktet hennes strålte ut varme. Det krøp nedover ryggen min. Ned til anklene. Noe ga etter. Det var nesten så jeg hørte at noe røk, skillet mellom tro og vantro.
Jeg overga meg."
* " Mor skrev alltid lapper til meg. Hun ga dem til meg hver gang hun fulgte meg noe sted. Jeg skjønte aldri det der. Hun kunne jo bare sagt det hun hadde på hjertet der og da, og spart seg for både papirarbeidet og den fæle smaken av konvoluttlim...
Hun avsluttet dem alle med: "Jeg elsker deg hver dag."
* "Mor hadde stor respekt for ord og det de ble formidlet på."
* "Hun elsket meg når jeg kom og når jeg gikk, på mitt beste og mitt verste.
Hennes kjærlighet til meg var bunnløs....Men jeg søkte etter min fars kjærlighet. Han gjemte den bort som papirer i en dokumentmappe, og jeg prøvde hele tiden å få tak i den."
* Han beskriver hvordan hovedpersonen i boken, møter sine tidligere valg og våger å være ærlig om dem. Omtaler skam og skyld, hvordan det stenger oss inne. Og hvordan det å bli møtt og forstått i disse hemmelighetene, gjør det mulig å våge å åpne opp for seg selv og for at andre kan komme inn.
" Og jeg skjønte at hun hadde visst det hele tiden"
Hvorpå moren sier:" Ett barn skulle aldri behøve å velge."
* "Perdonare", mumlet kvinnen. "Tilgi."- " Deg selv", sa hun.
* "Ja, du var en god mor".
Hun tok seg til munnen for å skjule et smil, og det så ut som hun fyltes til bristepunktet.
* Fantastiske detaljer gjennom hele boka:
" Jeg og moren min", mumlet jeg.
Jeg kjente et mykt kyss på pannen.
" Moren min og jeg," rettet hun.
Og så var hun borte.
* " Det var på mange måter så vanlig, men hun sa jo at man kunne lære meget viktige ting på et helt vanlig øyeblikk."
* Og på siste side i boken en dedisering til sin egen mor, med foto av henne som ung og vakker, og eldre og vakker, og av han utkledd som mumie. Og jeg skjønner at mye i denne boken virkelig er forfatterens.
