Her og nå
hvordan er det?
å være i det som er akkurat nå?
Jeg har sloss så lenge med frykten for å møte det
Kroppen er utslitt
Kan jeg våge å være i det nå?
Noe blir enkelt
kjenne og erkjenne
fighten er over
men kampen har krevd sitt
Jeg er i følelsen, frykten, smerten
i sentrum av stormen
Her er det stille
men vondt
og sant
jeg har senket armene og holder ikke veggen på en armlengdes avstand lengre
jeg har møtt den.
onsdag 20. oktober 2010
De viktige setningene.
"De viktige setningene"
Du sa de setningene
og jeg trenger ikke spørre lengre
De som hjelper i det vanskelige
Overraskende
Hvor kom de fra?
Ordene
Som skaper trøst
Der jeg kjenner på smerten over å ikke kunne trøste
Men bare være
se
høre
så kommer noen ord
og noen setninger
og de slår rot
noe spirer
noe begynner å gro
jeg kan stå der
se
dette underet
noe spirer fram
håp
vann faller ned
jeg gråter
Du sa de setningene
og jeg trenger ikke spørre lengre
De som hjelper i det vanskelige
Overraskende
Hvor kom de fra?
Ordene
Som skaper trøst
Der jeg kjenner på smerten over å ikke kunne trøste
Men bare være
se
høre
så kommer noen ord
og noen setninger
og de slår rot
noe spirer
noe begynner å gro
jeg kan stå der
se
dette underet
noe spirer fram
håp
vann faller ned
jeg gråter
mandag 18. oktober 2010
Gjestfritt for naturen hjemme hos oss.
Bare en morsom kommentar fra kompisen til eldstemann her i huset i går kveld:
"Du er glad i naturen du!"....
Etter at jeg hadde spurt om de hadde noe moro å fortelle, fra helga?
De var litt rustne og hadde ikke så mye behov for de store storyene og ikke i det enorme fortellerhjørnet.
"Om JEG hadde noe moro å fortelle?"
- var utfordringen som kom tilbake!
Hm..."hva sier jeg nå?"
Tenkte jeg...
og valgte å dele en egen opplevelse fra samme dag...
...om noe jeg syns er moro,
at jeg hadde stått med hue bak kameraet nedi en fjellbekk
og opplevde lykken på fjellet i helga!
Og han henviste til bladene som de hadde campert sammen med,i gangen her hjemme i helga....
"Du er glad i naturen, du!"
Under,bak tørkestativet,
pent lagt til tørkehvile på ett håndkle i feil farger til sesongen!
Og i dag er de sprø og tørre, og vakre!
På tide med ett høstfestbord?
På tide å be inn noen gjester!
Og så maser jeg om at de skal rydde?!?Ikke lett å vokse opp og bli voksen!
"Du er glad i naturen du!"....
Etter at jeg hadde spurt om de hadde noe moro å fortelle, fra helga?
De var litt rustne og hadde ikke så mye behov for de store storyene og ikke i det enorme fortellerhjørnet.
"Om JEG hadde noe moro å fortelle?"
- var utfordringen som kom tilbake!
Hm..."hva sier jeg nå?"
Tenkte jeg...
og valgte å dele en egen opplevelse fra samme dag...
...om noe jeg syns er moro,
at jeg hadde stått med hue bak kameraet nedi en fjellbekk
og opplevde lykken på fjellet i helga!
Og han henviste til bladene som de hadde campert sammen med,i gangen her hjemme i helga....
"Du er glad i naturen, du!"
Under,bak tørkestativet,
pent lagt til tørkehvile på ett håndkle i feil farger til sesongen!
Og i dag er de sprø og tørre, og vakre!
På tide med ett høstfestbord?
På tide å be inn noen gjester!
Og så maser jeg om at de skal rydde?!?Ikke lett å vokse opp og bli voksen!
Dette fant jeg på bloggen til Paulo Coelho og knabbet den for så å dele den!!
Vanskelig og viktige ord!!
Closing cycles.
Published on October 12, 2010 in Guerrero de la Luz.
Several times I receive via Internet some texts attributed to me, as the text below.
One always has to know when a stage comes to an end. If we insist on staying longer than the necessary time, we lose the happiness and the meaning of the other stages we have to go through.
Closing cycles, shutting doors, ending chapters – whatever name we give it, what matters is to leave in the past the moments of life that have finished.
Did you lose your job? Has a loving relationship come to an end? Did you leave your parents’ house? Gone to live abroad? Has a long-lasting friendship ended all of a sudden? You can spend a long time wondering why this has happened.
You can tell yourself you won’t take another step until you find out why certain things that were so important and so solid in your life have turned into dust, just like that. But such an attitude will be awfully stressing for everyone involved: your parents, your husband or wife, your friends, your children, your sister. Everyone is finishing chapters, turning over new leaves, getting on with life, and they will all feel bad seeing you at a standstill.
Things pass, and the best we can do is to let them really go away.
That is why it is so important (however painful it may be!) to destroy souvenirs, move, give lots of things away to orphanages, sell or donate the books you have at home.
Everything in this visible world is a manifestation of the invisible world, of what is going on in our hearts – and getting rid of certain memories also means making some room for other memories to take their place.
Let things go. Release them. Detach yourself from them.
Nobody plays this life with marked cards, so sometimes we win and sometimes we lose. Do not expect anything in return, do not expect your efforts to be appreciated, your genius to be discovered, your love to be understood.
Stop turning on your emotional television to watch the same program over and over again, the one that shows how much you suffered from a certain loss: that is only poisoning you, nothing else.
Nothing is more dangerous than not accepting love relationships that are broken off, work that is promised but there is no starting date, decisions that are always put off waiting for the “ideal moment.”
Before a new chapter is begun, the old one has to be finished: tell yourself that what has passed will never come back. Remember that there was a time when you could live without that thing or that person – nothing is irreplaceable, a habit is not a need. This may sound so obvious, it may even be difficult, but it is very important.
Closing cycles. Not because of pride, incapacity or arrogance, but simply because that no longer fits your life.
Shut the door, change the record, clean the house, shake off the dust.
Stop being who you were, and change into who you are.
Vanskelig og viktige ord!!
Closing cycles.
Published on October 12, 2010 in Guerrero de la Luz.
Several times I receive via Internet some texts attributed to me, as the text below.
One always has to know when a stage comes to an end. If we insist on staying longer than the necessary time, we lose the happiness and the meaning of the other stages we have to go through.
Closing cycles, shutting doors, ending chapters – whatever name we give it, what matters is to leave in the past the moments of life that have finished.
Did you lose your job? Has a loving relationship come to an end? Did you leave your parents’ house? Gone to live abroad? Has a long-lasting friendship ended all of a sudden? You can spend a long time wondering why this has happened.
You can tell yourself you won’t take another step until you find out why certain things that were so important and so solid in your life have turned into dust, just like that. But such an attitude will be awfully stressing for everyone involved: your parents, your husband or wife, your friends, your children, your sister. Everyone is finishing chapters, turning over new leaves, getting on with life, and they will all feel bad seeing you at a standstill.
Things pass, and the best we can do is to let them really go away.
That is why it is so important (however painful it may be!) to destroy souvenirs, move, give lots of things away to orphanages, sell or donate the books you have at home.
Everything in this visible world is a manifestation of the invisible world, of what is going on in our hearts – and getting rid of certain memories also means making some room for other memories to take their place.
Let things go. Release them. Detach yourself from them.
Nobody plays this life with marked cards, so sometimes we win and sometimes we lose. Do not expect anything in return, do not expect your efforts to be appreciated, your genius to be discovered, your love to be understood.
Stop turning on your emotional television to watch the same program over and over again, the one that shows how much you suffered from a certain loss: that is only poisoning you, nothing else.
Nothing is more dangerous than not accepting love relationships that are broken off, work that is promised but there is no starting date, decisions that are always put off waiting for the “ideal moment.”
Before a new chapter is begun, the old one has to be finished: tell yourself that what has passed will never come back. Remember that there was a time when you could live without that thing or that person – nothing is irreplaceable, a habit is not a need. This may sound so obvious, it may even be difficult, but it is very important.
Closing cycles. Not because of pride, incapacity or arrogance, but simply because that no longer fits your life.
Shut the door, change the record, clean the house, shake off the dust.
Stop being who you were, and change into who you are.
søndag 17. oktober 2010
Hensyn å ta.
Jeg hadde såååå lyst til å dra til fjelds denne helga...men så var det sååå mange hensyn og om og men at jeg ble helt handlingslammet, nesten! Helt til jeg gjorde det jeg hadde mest lyst til: Ringte min kjære mann på jobben og spurte om han ble med en tur til fjells? Jo, så ble det til det, og vi dro opp ganske tidlig på ettermiddagen fredag...nydelig tur opp, deilige dager og fiiint vær. Måtte bare si det og ordne litt på bildene før jeg la meg! Legger inn et bilde for moro skyld, så kommer det nok noen flere etter hvert! Så skjønn vannkunst og lys og inntrykk av mektig natur! Nå kan jeg sove godt, hjemme igjen og huset står og ungene er hele...og katten sier fortsatt mjau!
Rart hvordan det kan bli med disse hensynene?
Rart hvordan det kan bli med disse hensynene?
tirsdag 12. oktober 2010
Heidi og Skybert.
Noen ganger er det nok bare å seee...
Himmelen over Kokleheia, Kristiansand.
Skiftende.
En dag så grått og tett at jeg bare ser naboens tre utenfor stuevinduet,
neste dag så nydelig i farger og sikt til sjøs og på blokkene på Tinnheia, Slettheia?
Vakkert ihvertfall!
Kan ikke være bare seriøst tilstede hele tiden!
Godt da at Skybert roper "kom!" og viser meg sitt nydelige landskap!
Hvis jeg var en fugl....
I går kveld var jeg på Yoga.
En av øvelsene var å være en ørn,
stå på ett ben,
hevede hender og lukkede øyne
og kjenne hvordan en fløøyyy...
Jeg sto på ett ben og det andre nedi gulvet med tåa,
og hendene hevet som ørnevinger, sammen med 20 andre og åpne øyne,
ellers bikka jeg,
men jeg koste meg,
tenk om jeg kunne flyyyyy inn i denne himmelen, disse nydelige fargene!
Himmelen over Kokleheia, Kristiansand.
Skiftende.
En dag så grått og tett at jeg bare ser naboens tre utenfor stuevinduet,
neste dag så nydelig i farger og sikt til sjøs og på blokkene på Tinnheia, Slettheia?
Vakkert ihvertfall!
Kan ikke være bare seriøst tilstede hele tiden!
Godt da at Skybert roper "kom!" og viser meg sitt nydelige landskap!
Hvis jeg var en fugl....
I går kveld var jeg på Yoga.
En av øvelsene var å være en ørn,
stå på ett ben,
hevede hender og lukkede øyne
og kjenne hvordan en fløøyyy...
Jeg sto på ett ben og det andre nedi gulvet med tåa,
og hendene hevet som ørnevinger, sammen med 20 andre og åpne øyne,
ellers bikka jeg,
men jeg koste meg,
tenk om jeg kunne flyyyyy inn i denne himmelen, disse nydelige fargene!
torsdag 7. oktober 2010
Til min kjære bror!
En hilsen til min lillebror, den midterste av dem...
En kjærlighetserklæring....jeg tok meg en sving bortom sjiraffene for din skyld en gang i vår, men først nå får jeg lagt ut bildene til deg!
Håper du kan glede deg over disse og ha en god helg med familien!!
Hilsen søster foto-knips!
En kjærlighetserklæring....jeg tok meg en sving bortom sjiraffene for din skyld en gang i vår, men først nå får jeg lagt ut bildene til deg!
Håper du kan glede deg over disse og ha en god helg med familien!!
Hilsen søster foto-knips!
Interiør, vakkert, vakkrere, vakrest!
Til morgenen i dag så jeg på frokosttv igjen, det er luksus-følelse, å ha tid til å bare sitte der med avis, tv og frokost og pc'n...
Der viste de fem hjem fra hele Norge, som er finalister i "Norges vakreste hjem"- konkurranse. Kåringen skjer i morgen.
Men det som slo meg, var hvor like disse hjemmene er!
Alle er lyse, beige, litt tapet som bryter litt, hva er så spesielt med disse? De er vakre, men hvor mye viser de av det individuelle? Ift hvor mye har de jobbet for å fylle en stil, merkelig at disse damene er så like i smak, enten de bor langt nord eller vest eller sør eller øst i landet?
Jeg får lyst til å utfordre meg selv,
hva er vakkert og hva omgir du deg med?
Jeg har allerede tenkt litt på det, og kjenner det er noe i dette lyse, vakre koblet sammen med gamle ting som tiltaler meg.
Rart hvordan moten fanger opp noe jeg lengter etter inni meg, eller har moten lurt det inn i meg uten at jeg har merket det?
Hva er mote?
Kan jo merke at jeg har lyst på noe i "den eller den retning"..og når det da plutselig er der foran meg, så treffer det, noen andre har tenkt det samme!
En bølge, motebølge, trend, en lengsel....
Her kommer noen deilige glimt fra Ragnhilds koselige hjem....
En liten, koselig leilighet i Mandal som bærer preg av eierens spennende smak! Og her er det mye mere å hvile blikket på og nyte enn disse bildene har fanget opp, dette er bare noen smakebiter!
Takk for gjestfriheten, tillatelsen til å stjele glimt og
lykke til med interiør-bobling, her har du instinkt og evner, min kjære venn!
Der viste de fem hjem fra hele Norge, som er finalister i "Norges vakreste hjem"- konkurranse. Kåringen skjer i morgen.
Men det som slo meg, var hvor like disse hjemmene er!
Alle er lyse, beige, litt tapet som bryter litt, hva er så spesielt med disse? De er vakre, men hvor mye viser de av det individuelle? Ift hvor mye har de jobbet for å fylle en stil, merkelig at disse damene er så like i smak, enten de bor langt nord eller vest eller sør eller øst i landet?
Jeg får lyst til å utfordre meg selv,
hva er vakkert og hva omgir du deg med?
Jeg har allerede tenkt litt på det, og kjenner det er noe i dette lyse, vakre koblet sammen med gamle ting som tiltaler meg.
Rart hvordan moten fanger opp noe jeg lengter etter inni meg, eller har moten lurt det inn i meg uten at jeg har merket det?
Hva er mote?
Kan jo merke at jeg har lyst på noe i "den eller den retning"..og når det da plutselig er der foran meg, så treffer det, noen andre har tenkt det samme!
En bølge, motebølge, trend, en lengsel....
Her kommer noen deilige glimt fra Ragnhilds koselige hjem....
En liten, koselig leilighet i Mandal som bærer preg av eierens spennende smak! Og her er det mye mere å hvile blikket på og nyte enn disse bildene har fanget opp, dette er bare noen smakebiter!
Takk for gjestfriheten, tillatelsen til å stjele glimt og
lykke til med interiør-bobling, her har du instinkt og evner, min kjære venn!
Intet nytt under skodden!
Jeg leser i dagens avis at kunstner Agnete Erichsen har uanmeldt besøkt 8 av sine venninder i litteraturklubben og skutt løs med fotoapparatet i deres hjem, for så å lage bilder og stille ut, offentlig!
På spørsmål fra journalisten om hun frykter at noen av vennindene kan bli sure? Svarer hun:
" Nei. Dette er jo ikke slemt. Ikke er det så alvorlig heller, bare gøy, bare moro!"
Jeg undrer,- Var det ikke det mobberne fra skoletiden sa også?
Men hun har valgt å ta ideen sin helt ut,
og det kan jo bli mye gjenkjennelse og moro ut av dette!
Hun har ønsket å beskrive disse 8 vennindene,som typer,- så lenge de vennskapene varer!
Det er kanskje andre grenser for hva en tåler av sniking og offentliggjøring, hvis en får litt kjendisglans i samme slengen?
Er det anderledes når en "kunstner" sniker og forteller?
Egentlig er jeg muligens bare litt misunnelig...
Jeg har en innrømmelse å gjøre...
Jeg har selv sneket....
og fotografert, uanmeldt og uten tillatelse hos to av mine venninder...
Og bilder fra den ene har jeg stille lagt ut her på bloggen og bedt om tillatelse og tilgivelse i etterkant, og fått tillatelse og aksept i etterkant!
Felles for disse to er at de er så flinke til å skape i hjemmene sine.
De lager så mye vakkert at jeg får lyst til å ta det med hjem,
og et bilde er bedre enn ti fugler på taket og
mindre skadelig enn å ta!
Men allikevel har jeg en følelse av å stjele,
hvis jeg ikke har spurt,
og å publisere bildene
og å lage en utstilling
og ønske de velkommen til snutter fra sitt eget hjem?
Ja, det kom ikke JEG på altså...
Kunne tilogmed tjent litt på det også!
Der er vel forskjellen på de som er lagd av stoff til å bli kunstnere og oss andre,
eller meg da, i denne omgang.
Dette å ta ideen heeeelt ut.
Helt ut i det offentlige rom.
Men jeg kan anerkjenne at jeg hadde ideen og tok noen bilder, jeg også....
Men det blir liksom noe tamt over det ?
Neste gang en ide' spirer, skal jeg være mere våken og ta den lengre, kanskje helt ut?!
(Følg med, snart legger jeg ut bildene fra det andre fotoranet...har innhentet tillatelse allerede!)
På spørsmål fra journalisten om hun frykter at noen av vennindene kan bli sure? Svarer hun:
" Nei. Dette er jo ikke slemt. Ikke er det så alvorlig heller, bare gøy, bare moro!"
Jeg undrer,- Var det ikke det mobberne fra skoletiden sa også?
Men hun har valgt å ta ideen sin helt ut,
og det kan jo bli mye gjenkjennelse og moro ut av dette!
Hun har ønsket å beskrive disse 8 vennindene,som typer,- så lenge de vennskapene varer!
Det er kanskje andre grenser for hva en tåler av sniking og offentliggjøring, hvis en får litt kjendisglans i samme slengen?
Er det anderledes når en "kunstner" sniker og forteller?
Egentlig er jeg muligens bare litt misunnelig...
Jeg har en innrømmelse å gjøre...
Jeg har selv sneket....
og fotografert, uanmeldt og uten tillatelse hos to av mine venninder...
Og bilder fra den ene har jeg stille lagt ut her på bloggen og bedt om tillatelse og tilgivelse i etterkant, og fått tillatelse og aksept i etterkant!
Felles for disse to er at de er så flinke til å skape i hjemmene sine.
De lager så mye vakkert at jeg får lyst til å ta det med hjem,
og et bilde er bedre enn ti fugler på taket og
mindre skadelig enn å ta!
Men allikevel har jeg en følelse av å stjele,
hvis jeg ikke har spurt,
og å publisere bildene
og å lage en utstilling
og ønske de velkommen til snutter fra sitt eget hjem?
Ja, det kom ikke JEG på altså...
Kunne tilogmed tjent litt på det også!
Der er vel forskjellen på de som er lagd av stoff til å bli kunstnere og oss andre,
eller meg da, i denne omgang.
Dette å ta ideen heeeelt ut.
Helt ut i det offentlige rom.
Men jeg kan anerkjenne at jeg hadde ideen og tok noen bilder, jeg også....
Men det blir liksom noe tamt over det ?
Neste gang en ide' spirer, skal jeg være mere våken og ta den lengre, kanskje helt ut?!
(Følg med, snart legger jeg ut bildene fra det andre fotoranet...har innhentet tillatelse allerede!)
onsdag 6. oktober 2010
Schooterfryd og schooterulyd!
Mammas tanker:
Om det å være 15 og 16 år.
Schooterlykke lokalt(i heimen)
og
møte med andre på 15 år
og
møte med samfunnet (politiet).
Dette er IKKE historien om en ulykke, sier det innledningsvis, slik at du ikke skal sitte med hjertet i halsen!
Mammas tanker går tilbake til høsten 2009...
minstejentas planer om å komme igang med øvelseskjøring, på schooter!
Storebrødre har gått føre
Andunger med signalvest i rundkjøringer, bytrafikk og på E18,
må kunne finne vei til Sørlandssenteret!
Frihet i å shoppe en ny topp, "når jeg har tid selv..."
Biltilsynet, hvor er det?
Mamma kan du kjøre meg opp?
Januar og fylt 16 år og klar for:
Teoriprøve!
Mamma ser på jenta si og tenker...
Hvor ble tiden av?
Trehjulssykkel, sparkesykkel, tohjulssykkel...
Og nå med motor i den stooore trafikken?
Tøff og modig,
mamma er stolt!
Klarte teoriprøven
Schooterlykke!
Fikk lappen!
Livet er skjønt!
Første sommer som 16 år og kan kjøre egen schooter, hvor hun vil, når hun vil; frihet!
Storebror hjelper å fixe når det trengs.
Mamma må slippe,
slippe kontroll,
stole på at de store trailerne tar hensyn.
mamma ser gleden og
skjønner frihetsfølelsen.
Mandag kveld,
høstferie 2010.
Mobiltelefonen ringer:
"Pappa!.. noen har stjålet schooteren min!"
10 minutter senere:
"Vi fant den, men den er ødelagt!"
"Den bråker noe helt..(PIP)...!"
To jenter har hatt en travel mandagskveld i høstferien..
Godt ikke mamma visste!
Men nå vet mamma,
hun fikk være med i hele historien
i politiavhør...
To modige jenter
som stoppet to gutter på 15 år.
Ikke visste de, DA, at dette var de guttene det ukentlig er store oppslag om i avisa, om ran, frekke biltyverei, og en utrolig aktivitet som politiet rister på hodet av og virker nesten å ha gitt opp!
"Åh, er det han!"...
Du kan nok ikke rekne med å få noe igjen av han, han har ei skylder-liste som er mye lengre enn han noen gang får råd til.
"Ikke har han penger, og hvis han har, er de ikke hans!"
To modige jenter.
Møtte to små gutter.
"De virket redde!"sa min jente.
men to gutter som er redde og som ingen har tro på,
kan gjøre uventede ting.
Mamma er glad hun ikke visste
og glad det finnes engler ute en mørk mandagskveld!
Og denne kvelden het englene: venner.
På tirsdag snakkers det i nyhetene om to femten-åringer
som har vært med å rane en buss her lokalt.
En jente og en gutt.
Og mamma tenker:
Hvordan kan det bli så galt?
Hvordan er det å være 15 år iført finnlandshette, bo på barnevernsinstitusjon og rane en buss en tirsdag i høstferien...
Hjemme ser mamma en trist 16-åring med en schooter som er ødelagt og må repareres for flere 1000-lapper, forsikringen har en egenandel på 4000...
Det er mange penger for alle det!
Men mamma ser også undringen,
og tanker som ikke forstår hvorfor?
Hvorfor "de" ikke må betale for seg, gjøre opp?
Mistilliten som gror frem i ett ungt sinn;
hvis en gjør nok galt så slipper en unna?
Så gir de voksne opp?
Vikeligheten kan ikke mamma forklare, ikke pappa heller,
ikke storebrødre en gang...
Friheten er blitt frarøvet,
for en periode.
Schooteren må på verksted.
Mamma ser de praktiske konsekvensene,
men er mere bekymret for det som skjer med
jentas holdninger etter disse erfaringene...
Mamma ønsker at jenta si fortsatt skal være tillitsfull i møte med samfunnet, andre mennesker, sikkerhetssystem,
men ser at naiviteten skrelles fort av i møte med
de voksnes verden!
Og mamma kjenner noe trist gro frem i møte med denne endringen;
....velkommen inn i de voksnens til tider, underlige verden, jenta mi.
Mammas ønske for deg og dine storebrødre er;
Kan du klare å holde to ting på en gang?
Kan du ivareta tillit og samtidg utvikle enn sunn skepsis?
Mamma gleder seg til å høre schooteren parkere utenfor huset igjen!
I mellomtiden blr det tid for litt filosofering sammen
på "hente/bringe"-oppdrag!
Mamma liker det ,og!
Om det å være 15 og 16 år.
Schooterlykke lokalt(i heimen)
og
møte med andre på 15 år
og
møte med samfunnet (politiet).
Dette er IKKE historien om en ulykke, sier det innledningsvis, slik at du ikke skal sitte med hjertet i halsen!
Mammas tanker går tilbake til høsten 2009...
minstejentas planer om å komme igang med øvelseskjøring, på schooter!
Storebrødre har gått føre
Andunger med signalvest i rundkjøringer, bytrafikk og på E18,
må kunne finne vei til Sørlandssenteret!
Frihet i å shoppe en ny topp, "når jeg har tid selv..."
Biltilsynet, hvor er det?
Mamma kan du kjøre meg opp?
Januar og fylt 16 år og klar for:
Teoriprøve!
Mamma ser på jenta si og tenker...
Hvor ble tiden av?
Trehjulssykkel, sparkesykkel, tohjulssykkel...
Og nå med motor i den stooore trafikken?
Tøff og modig,
mamma er stolt!
Klarte teoriprøven
Schooterlykke!
Fikk lappen!
Livet er skjønt!
Første sommer som 16 år og kan kjøre egen schooter, hvor hun vil, når hun vil; frihet!
Storebror hjelper å fixe når det trengs.
Mamma må slippe,
slippe kontroll,
stole på at de store trailerne tar hensyn.
mamma ser gleden og
skjønner frihetsfølelsen.
Mandag kveld,
høstferie 2010.
Mobiltelefonen ringer:
"Pappa!.. noen har stjålet schooteren min!"
10 minutter senere:
"Vi fant den, men den er ødelagt!"
"Den bråker noe helt..(PIP)...!"
To jenter har hatt en travel mandagskveld i høstferien..
Godt ikke mamma visste!
Men nå vet mamma,
hun fikk være med i hele historien
i politiavhør...
To modige jenter
som stoppet to gutter på 15 år.
Ikke visste de, DA, at dette var de guttene det ukentlig er store oppslag om i avisa, om ran, frekke biltyverei, og en utrolig aktivitet som politiet rister på hodet av og virker nesten å ha gitt opp!
"Åh, er det han!"...
Du kan nok ikke rekne med å få noe igjen av han, han har ei skylder-liste som er mye lengre enn han noen gang får råd til.
"Ikke har han penger, og hvis han har, er de ikke hans!"
To modige jenter.
Møtte to små gutter.
"De virket redde!"sa min jente.
men to gutter som er redde og som ingen har tro på,
kan gjøre uventede ting.
Mamma er glad hun ikke visste
og glad det finnes engler ute en mørk mandagskveld!
Og denne kvelden het englene: venner.
På tirsdag snakkers det i nyhetene om to femten-åringer
som har vært med å rane en buss her lokalt.
En jente og en gutt.
Og mamma tenker:
Hvordan kan det bli så galt?
Hvordan er det å være 15 år iført finnlandshette, bo på barnevernsinstitusjon og rane en buss en tirsdag i høstferien...
Hjemme ser mamma en trist 16-åring med en schooter som er ødelagt og må repareres for flere 1000-lapper, forsikringen har en egenandel på 4000...
Det er mange penger for alle det!
Men mamma ser også undringen,
og tanker som ikke forstår hvorfor?
Hvorfor "de" ikke må betale for seg, gjøre opp?
Mistilliten som gror frem i ett ungt sinn;
hvis en gjør nok galt så slipper en unna?
Så gir de voksne opp?
Vikeligheten kan ikke mamma forklare, ikke pappa heller,
ikke storebrødre en gang...
Friheten er blitt frarøvet,
for en periode.
Schooteren må på verksted.
Mamma ser de praktiske konsekvensene,
men er mere bekymret for det som skjer med
jentas holdninger etter disse erfaringene...
Mamma ønsker at jenta si fortsatt skal være tillitsfull i møte med samfunnet, andre mennesker, sikkerhetssystem,
men ser at naiviteten skrelles fort av i møte med
de voksnes verden!
Og mamma kjenner noe trist gro frem i møte med denne endringen;
....velkommen inn i de voksnens til tider, underlige verden, jenta mi.
Mammas ønske for deg og dine storebrødre er;
Kan du klare å holde to ting på en gang?
Kan du ivareta tillit og samtidg utvikle enn sunn skepsis?
Mamma gleder seg til å høre schooteren parkere utenfor huset igjen!
I mellomtiden blr det tid for litt filosofering sammen
på "hente/bringe"-oppdrag!
Mamma liker det ,og!
søndag 3. oktober 2010
Låve-låv'e!
Æ har ein lÅVE som æ LÅV'E!
Dein sjer ut sånn hær:
Å når æ roinne nersia og går attom nåva, så sjer æ de' hær:
Hær væks de' solbær te styrking for kaille vinterdaga, å kirsebær ainnakvart år!
Groboinn e go, ætte år me' kompost og sig fra fraukjeller'n...
som no e rein å kainn verk sakral,
om ein knip at augan og læss som ein itj sjer dæm gamle bildækkan å ainna ræsta fra levd liv på bruke'!
Å oppom nåva e tørkestative dær lætt og sprætten 5-åring koinn klatter og sveng roint,
når de va plass mellom reine laken og slitte oinnerboksa te bæss og boint!
Å ailler kjækkast e gløtt tå sola ijønnom væggen
å jønnom gluggen ut mot sør:
Å denner låven e no en glede som æ har skjøte og kjærlighet te!
Så får vi sjå ka de' bli te',
me ti og pænga som vandringsstava
på forsikti' vandring i drømmers land!
De' flyg ein ængel over take å seinne "blessings" te' gamle minna
og ønske nye vælkømmen fram!!
Dein sjer ut sånn hær:
Å når æ roinne nersia og går attom nåva, så sjer æ de' hær:
Hær væks de' solbær te styrking for kaille vinterdaga, å kirsebær ainnakvart år!
Groboinn e go, ætte år me' kompost og sig fra fraukjeller'n...
som no e rein å kainn verk sakral,
om ein knip at augan og læss som ein itj sjer dæm gamle bildækkan å ainna ræsta fra levd liv på bruke'!
Å oppom nåva e tørkestative dær lætt og sprætten 5-åring koinn klatter og sveng roint,
når de va plass mellom reine laken og slitte oinnerboksa te bæss og boint!
Å ailler kjækkast e gløtt tå sola ijønnom væggen
å jønnom gluggen ut mot sør:
Å denner låven e no en glede som æ har skjøte og kjærlighet te!
Så får vi sjå ka de' bli te',
me ti og pænga som vandringsstava
på forsikti' vandring i drømmers land!
De' flyg ein ængel over take å seinne "blessings" te' gamle minna
og ønske nye vælkømmen fram!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)